Hva er enteral ernæring og administrering?
A: Den enterale ernæringen er næringsstoffene direkte inn i mage-tarmkanalen gjennom en ernæringssonde, som brukes når en pasient ikke er i stand til å innta tilstrekkelig ernæring oralt på grunn av ulike medisinske tilstander. De primære administrasjonsveiene for enteral ernæring inkluderer:
1. Nasogastrisk (NG) slange: En tynn, fleksibel slange satt inn gjennom nesen og inn i magen. Dette er egnet for pasienter med intakte svelgereflekser, ingen øsofagusrefluks og normal magetømming.
Nasogastrisk sonde
2. Nasoduodenal sonde: Denne sonden strekker seg utover magen og inn i tolvfingertarmen, noe som gjør den egnet for pasienter med nedsatt gastrisk tømming eller refluks.
Nasoduodenal tube
3. Nasojejunal-sonde: Denne ruten strekker seg lenger inn i jejunum og er ideell for pasienter med alvorlig gastrisk dysfunksjon, refluks eller de med høy risiko for aspirasjon, noe som ligner på NG-slange, bare slangen er lengre til tarmen.
4. Gastrostomirør (G-rør): En sonde satt direkte inn i magesekken gjennom bukveggen, ofte plassert via perkutan endoskopisk gastrostomi (PEG). Dette er egnet for langtids enteral ernæring hos pasienter med normal magefunksjon.
G-rør
Hver av dem har sitt eget sett med indikasjoner, fordeler og potensielle komplikasjoner, som må vurderes nøye når man velger den mest passende metoden for en gitt pasient.
Hva er fordelene og potensielle risikoene forbundet med enteral ernæring?
A: Enteral ernæring har flere betydelige fordeler i forhold til parenteral ernæring og har blitt den foretrukne metoden for ernæringsstøtte i mange kliniske scenarier. Fordelene er som følger:
1. Fysiologiske fordeler: Enteral fôring bidrar til å opprettholde integriteten i tarmslimhinnen, stimulerer intestinal blodstrøm og bevarer funksjonen av det tarmassosierte lymfoidvevet (GALT). Dette bidrar til forebygging av bakteriell translokasjon og portalendotoksemi.
2. Reduserte komplikasjoner: Sammenlignet med parenteral ernæring er enteral ernæring assosiert med færre smittsomme komplikasjoner, sannsynligvis på grunn av bevaring av tarmbarrierefunksjonen.
3. Kostnadseffektivitet: Enteral ernæring er generelt rimeligere og enklere å administrere enn parenteral ernæring.
4. Forbedrede pasientresultater: Studier har vist at enteral ernæring kan føre til forbedret sårtilheling, redusert muskelkatabolisme og bedre avvenning fra mekanisk ventilasjon.
Enteral næring er imidlertid ikke risikofri. Mulige problemer består av:
1. Aspirasjonspneumoni: Ved bruk av nasogastrisk fôring er dette en alvorlig risiko. Postpyloriske fôringsteknikker kan redusere faren.
2. Komplikasjoner knyttet til røret: disse omfatter blokkering, forskyvning og feil plassering av røret. En infeksjon i bukveggen eller plasseringen er en annen bekymring forbundet med PEG-rør.
3. Gastrointestinal intoleranse: Symptomer inkluderer oppkast, diaré, forstoppelse og utspiling av magen.
4. Metabolske forstyrrelser: I tilfeller av alvorlig underernæring kan disse inkludere hyperglykemi, elektrolyttavvik og refeeding-syndrom.
5. Nasogastrisk sondespesifikk bihulebetennelse er en mulig bivirkning.
Hva er forskjellen mellom parenteral og enteral ernæring?
A: Nylig har det vært diskusjon om likheter og forskjeller mellom enteral og parenteral ernæring. I klinisk praksis spiller begge tilnærmingene en rolle, selv om enteral fôring for tiden støttes når det er praktisk mulig. Hovedkonklusjonene er skissert som følger:
1. Infeksjonsrater: Sammenlignet med parenteral ernæring er enteral ernæring knyttet til reduserte forekomster av smittsomme komplikasjoner, ifølge en rekke metaanalyser. Dette er sannsynligvis fordi enteral fôring øker immuniteten og opprettholder integriteten til tarmbarrieren.
2. Dødelighet: Det har ikke vært noen sikker innvirkning på dødeligheten. Det er en mulig fordel for dødelighet med parenteral ernæring i enkelte pasientpopulasjoner, til tross for at flere studier ikke fant noen merkbar forskjell i dødelighet mellom enteral og parenteral fôring.
3. Kostnadseffektivitet: Enteral ernæring er generelt mer kostnadseffektiv enn parenteral ernæring, og krever mindre komplekst utstyr og færre ressurser til administrasjon.
4. Fysiologiske fordeler: Enteral ernæring bidrar til å opprettholde tarmens integritet og funksjon, som kan ha bredere systemiske fordeler utover bare ernæringsstøtte.
5. Timing av ernæring: Nyere forskning tyder på at tidspunktet for ernæringsstøtte kan være like viktig som ruten. Tidlig igangsetting av ernæringsstøtte, enten enteral eller parenteral, ser ut til å være fordelaktig hos kritisk syke pasienter.
6. Komplementær bruk: I noen tilfeller kan en kombinasjon av enteral og parenteral ernæring være aktuelt. For eksempel, hvis enteral ernæring alene er utilstrekkelig for å dekke en pasients ernæringsbehov, kan supplerende parenteral ernæring vurderes.
Avgjørelsen mellom enteral og parenteral ernæring bør gjøres på individuell basis, under hensyntagen til pasientens overordnede behandlingsmål, gastrointestinal funksjon og spesifikke kliniske tilstand. Parenteral ernæring kan være nyttig under visse omstendigheter, selv om enteral næring vanligvis anbefales når det er mulig.
Sitater:
[1] https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3589130/
[2] https://lifestylemedicine.org/articles/benefits-plant-based-nutrition-enteral-nutrition/
[3] https://myacare.com/blog/enteral-and-parenteral-feeding-benefits-risks-and-support
[4] https://litfl.com/enteral-nutrition-versus-parenteral-nutrition/
[5] https://www.nutritioncare.org/About_Clinical_Ernæring/Hva_er_Enteral_ernæring{{6} }/
[6] https://www.nature.com/articles/ncpgasthep0797
[7] https://www.bapen.org.uk/education/nutrition-support/assessment-planning/enteral-and-parenteral-nutrition/
[8] https://my.clevelandclinic.org/health/treatments/21098-sondeernæring--enteral-ernæring
